Manipulasjon av bilder

Kronikk publisert i Fædrelandsvennen 25. november 2013

Det har vært interessant å følge debatten omkring pressefotograf Erik Holands manipulerte bilde av lærer Andreas Raaum på busstur. Holand anklages for å ha endret virkeligheten, mens han selv mener å ha styrket virkelighetsformidlingen gjennom å endre innholdet i bildet.

Etter en del debatt internt i pressen og i mediene skal saken nå opp i Pressens faglige utvalg (PFU). Det har heldigvis VG-fotograf Dag Bæverfjord sørget for. For de fleste er dette noe man egentlig ikke skal være nødt til å diskutere i det hele tatt. Innhold i bilder til pressebruk skal ikke endres. Så enkelt er det.

Holand avviser overfor Fædrelandsvennen (8/11) at han har tuklet med virkeligheten, med den begrunnelse at det er Andreas Raaum som er essensen i bildet. Alt han gjorde var å «dempe lyset fra vinduene slik at det ikke tok oppmerksomheten fra hovedmotivet». Med dette har Holand publisert et bilde og lagt fram argumenter som gjør at man faktisk må ta den debatten som de fleste i pressen mener burde være unødvendig. Men hvorfor er det hele rett og slett så enkelt som at man bare skal la bildeinnholdet være i fred?

Holand selv er ved kjernen i saken når han sier at pressefotografene trenger en god diskusjon om troverdighet (FVN 21/11). Spørsmålet er da hvordan en samfunnsinstitusjon som pressen bygger og opprettholder sin troverdighet. Man kan si at summen av alle journalisters gjerninger utgjør grunnlaget for pressens samlede troverdighet overfor folket, men dette blir lite konkret i seg selv.Vi trenger noe mer håndfast å forholde oss til, og det er dette håndfaste Holand nå kommer til å stifte bekjentskap med når bildet hans skal opp i PFU. Det er Vær varsom-plakaten (VVP) og pressens egen «domsstol», PFU, som er selve fundamentet for pressens troverdighet.

Punkt 4.11. i VVP slår fast at man særlig verner om det journalistiske fotografiets troverdighet ved å ikke endre dokumentariske bilder slik at de skaper et falskt inntrykk, og videre ved å gjøre tydelig oppmerksom på om innholdet i et bilde er endret. Man kan selvsagt diskutere hva som ligger i begrepet «falskt inntrykk», og det er kanskje her Holand ser en mulighet til å komme seg seirende gjennom behandlingen i PFU. Pressens tolkning og praksis derimot er å la bildets innhold forbli urørt. Det sikrer at man også her har noe helt håndfast å forholde seg til.

I artikkelen i FVN den 8/11 argumenterer Holand med at «skal vi følge tankegangen til kritikerne bør vi kaste alle objektiver som ikke gjengir virkeligheten slik vi ser den med våre egne øyne». Jeg har ingen grunn til å tvile på Holands gode forsetter om sann virkelighetsformidling, men jeg mener igjen at han tar feil.

Det handler nok en gang om det håndfaste vi har å forholde oss til, og objektiver og brennvidder hører inn under dette. Grunnen til at vi i det hele tatt kan bruke fotografier som dokumentasjon er at publikum vet hva et fotografi er, og vet å forholde seg til denne måten å formidle virkelighet på. Holand har rett i at summen av de praktiske og tekniske valg fotografen gjør har betydning for hvordan virkeligheten blir gjengitt i et bilde. Men dette kan ikke være noe argument for at det deretter er greit å endre bildets innhold. Pressefotografen har plikt å gjengi virkeligheten så sannferdig som mulig med den teknologien som er tilgjengelig. Når det er gjort, må det man har igjen av virkelighet tas godt vare på.

Kyndige fotografer ser relativt lett hvilke tekniske valg en annen fotograf har gjort. I dag blir dessuten alle tekniske innstillinger for et bilde lagret i selve bildefilen. «Alle objektiver» som Holand bruker som metafor for den praktiske fotograferingen hører dermed inn under det håndfaste. Vi vet med andre ord hva vi har å forholde oss til. Det har vi ikke lenger når en fotograf begynner å endre innholdet i bildet i ettertid. I bunn og grunn handler hele saken ikke om manipulasjon av bilder, men om manipulasjon av mennesker. Også dette går fram av punkt 4.11. i VVP: «Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.» Den som får bildet presentert må være innforstått med hva bildet er ment å være. Som avislesere er vi opplært til å forstå bildene som dokumentariske og lagt fram uten at innholdet i dem har blitt endret. Endrer man bildeinnholdet uten å si ifra, bryter man en uskrevet kontrakt mellom journalist og leser. Leseren blir manipulert, og journalisten presenterer følgelig en løgn.

Det er isolert sett ikke noe galt i å manipulere et bilde. Det hele kommer an på hva det skal brukes til, og ikke minst, hva det blir presentert som. Slik sett bør man ikke stole mer på et bilde enn man stoler på den som viser fram bildet og forteller oss hva det inneholder. Jeg håper det vil være mulig å stole på både Holand og resten av norsk presse i fremtiden.