Utviklingslærens ikoner

Hvilken funksjon har egentlig bildene som framstiller førhistoriske skapninger slik man tror at de kan ha sett ut? De er utvilsomt feilaktige, og må dermed kunne sies å være uten ren vitenskapelig verdi.

Folk flest husker dem godt fra lærebøkene på skolen, vi ser dem i dokumentarer på fjernsynet, og vi finner dem fra tid til annen i nyhetsmediene når nye funn blir gjort og nye teorier om vårt opphav blir presentert. Det går ofte ikke lang tid fra et funn blir gjort til et kunstnerisk bilde presenteres for allmennheten.

En av de nylige sakene handler om homo naledi, definert som en menneskeart på grunnlag av rundt 1550 beinbiter fra minst 15 individer. Forskning.no er saklig og viser oss bilder av beinrester, men gjør vi et søk på Google dukker kunstneriske framstillinger opp, deriblant forsiden til det vitenskapelige magasinet National Geographic som bl.a. er framstilt på nettstedet livescience.com i sakens anledning.

Men hvorfor nøyer ikke seriøse forskere, eller seriøse magasiner og nettsteder, seg med å vise bare selve funnene? De vet vel strengt tatt ikke mer om hvordan noe så ut enn det et funn i seg selv kan fortelle? Bør ikke seriøse forskere forholde seg kun til fakta, og helst kjempe imot fantasirelaterte bilder fra kunstnere?

En kunstnerisk framstilling vil selvsagt gjøre en presentasjon av et vitenskapelig funn mer levende for publikum. Et apelignende ansikt som stirrer oss i øynene er et bedre blikkfang enn fragmenter fra en hodeskalle. Samtidig tror jeg folk flest er i stand til å tilegne seg vitenskapelig stoff uten fantasipregede bildefortellinger. Et av de mest oppsiktsvekkende, og helst tankevekkende, eksemplene på slike bilder er det som viser herr og fru Nebraska man, laget i 1922 av kunstneren Amédée Forestier for Illustrated London News (hovedbildet). Heldigvis for det vitenskapelige miljøet ble bildet den gangen publisert i en avis og ikke i et vitenskapelig tidsskrift, ikke minst fordi hele teorien omkring Nebraska man var tuftet på funnet av en tann som senere viste seg å være fra en utdødd gris (artikkelen som ble publisert i Science om denne menneskelike apen var en pinlig nok affære i seg selv).

Men tilbake til bildet av Nebraska man. Forskeren Henry Fairfield Osborn, som først beskrev Nebraska man, var lite imponert av bildet og kalte det «a figment of the imagination of no scientific value, and undoubtedly inaccurate». Han traff spikeren på hodet, og det ironiske er at det samme etter hvert altså kunne sies om hans egen «vitenskapelige» framstilling av Nebraska man.

Rent vitenskapelig sett: Kan man ikke egentlig bruke Osborns beskrivelse av Amédées bilde på alle kunstneriske framstillinger av førhistoriske skapninger, og klassifisere disse bildene som «fantasier uten vitenskapelig verdi, og utvilsomt feilaktige»?

Ingen har sett førhistoriske skapninger i levende live. Det ligger i sakens natur når noe er førhistorisk. Alt vi har å forholde oss til er mer eller mindre komplette rester av disse skapningene. Døde rester. Bein. Gjerne forsteinet. Det er dårlig med hud, hår eller pels, eller farger, og slett ingen stirrende øyne. Like fullt finner vi «levende» framstillinger av dem i vitenskapelig relaterte presentasjoner, for ikke å snakke om i form av tredimensjonale figurer i vitenskapelige muséer.Det forundrer meg at vi som et sannhetssøkende publikum finner oss i å bli behandlet på denne måten. Vi finner disse ikonene fra vi begynner å se på barne-TV og i bildebøker, til vi som voksne søker kunnskap i muséer og dokumentarer på fjernsyn.

Men hvis disse bildene ikke har vitenskapelig verdi, og utvilsomt er feilaktige, hvorfor har vi dem da?

Kan det være at disse bildene skal tjene som illustrasjoner i den store fortellingen om oss selv og vårt opphav? Ingen har sett evolusjon utfolde seg, og det finnes heller ingen klare og entydige, rent vitenskapelige bevis på at vi har blitt til gjennom evolusjon slik de fleste av oss får det enkelt fortalt i skole og medier.

Pierre-Paul Grassé, Chair of Evolution ved universitetet i Sorbonne gjennom 30 år, og tidligere president i det franske vitenskapsakademiet, påpeker fra sitt ståsted en rekke kompliserende forhold og feilkilder, relatert til både vitenskapens begrensninger, og hvordan forskningen utøves:

«It is true that, with regard to evolution, it is not easy to have access to reality; the past does not lend itself easily to our research, and experiments do not have any hold over it.» (Evolution of Living Organisms (1977), side 8.)

De vitenskapelige utfordringene på dette feltet er så store at han til og med kaller uproblematiserte forestillinger for pseudovitenskap (pseudoscience):

«Through use and abuse of hidden postulates, of bold, often ill-founded extrapolations, a pseudoscience has been created. It is taking root in the very heart of biology and is leading astray many biochemists and biologists, who sincerely believe that the accuracy of fundamental concepts has been demonstrated, which is not the case….» (Evolution of Living Organisms (1977), side 6.)

Denne pseudovitenskapen har gitt opphav til det Grassé kaller «evolusjonsmyten» (the myth of evolution), et interessant begrep å bruke for en mann i hans faglige posisjon:

«Today, our duty is to destroy the myth of evolution, considered as a simple, understood, and explained phenomenon which keeps rapidly unfolding before us. Biologists must be encouraged to think about the weaknesses of the interpretations and extrapolations that theoreticians put forward or lay down as established truths. The deceit is sometimes unconscious, but not always, since some people, owing to their sectarianism, purposely overlook reality and refuse to acknowledge the inadequacies and the falsity of their beliefs.» (Evolution of Living Organisms (1977), side 8.)

I det siste sitatet bruker Grassé også begrepet «tolkninger» (interpretations), som er sentralt i forståelsen av hva utviklingslæren bygger på, nemlig tolkninger av vitenskapelig materiale. Grassé påpeker at biologer må oppmuntres til å reflektere rundt svakhetene i tolkninger og spekulasjoner som går ut over det vitenskapelig forsvarlige (extrapolations), men som teoretikere like fullt serverer som «etablerte sannheter» (established truths).

Nå er selvsagt ikke alle evolusjonister og biologer enige med Grassé, langt derifra, men bare det faktum at det råder uenighet om grunnleggende og sentrale problemstillinger forteller oss at det vitenskapelig sett ikke finnes noen endelig og avklart vitenskapelig framstilling av vår førhistorie. Grassé var en kritiker av Neo-Darwinismen, og det fantes vitenskapelig rom for å være det, slik det også finnes i dag.

Poenget her og nå er å påpeke at evolusjonsteorien i bunn og grunn er en vitenskapelig basert fortolkning av vår forhistorie som man må velge å holde for sann, slik biologer gjerne gjør («… biologists, who sincerely believe that the accuracy of fundamental concepts has been demonstrated, which is not the case» (Grassé, ovenfor)). Man kan derfor spørre om ikke utviklingslæren da faktisk kommer i samme kategori som religiøse myter, myter da forstått som fortellinger som gir uttrykk for en kulturs oppfatning av verden og menneskets plass i verden.

Når Grassé sier at «vår plikt er å ødelegge evolusjonsmyten», så betyr det at han vil til livs uvitenskapelige metoder, selvbedrag i det vitenskapelige fortolkningsarbeidet, og vitenskapelig uholdbare etableringer av «sannheter», ikke minst «sannheten» om selve evolusjonsfortellingen framstilt som liketil, fullt ut forstått og forklart.

Vår forhistorie er med andre ord ikke så enkel å finne ut av som framstillingene gjerne gir inntrykk av i ord og fantasibilder, for ikke å snakke om i filmer der myter om førhistorisk tid glir umerkelig over i våre fortellinger fra historisk tid.

Dersom man når Grassés oppriktige og vitenskapelige mål om å ødelegge «evolusjonsmyten», vil det kanskje også bety slutten på utviklingslærens myte-bilder? For det virker som det er nettopp det de er, bilder som uttrykker, og som bidrar til å opprettholde, en allment forståelig oppfatning av verden og vår plass i den. De er bilder uten vitenskapelig verdi, og utvilsomt feilaktige, men som er sentrale i den sekulære, kulturelle fortellingen om oss selv og vårt opphav.

Relatert artikkel: Kan fantasibilder skape «sannheter»?