Kan fantasibilder skape «sannheter»?

I artikkelen ‘Alien Earth’ is among eight new far-off planets presenterer BBC siste nytt innen jakten på planeter som ligner på jorden. I følge med artikkelen presenteres bl.a. noen bilder av slike planeter slik en kunstner ser dem. Av disse er det spesielt interessant å rette oppmerksomheten mot bildet (under) med teksten «An artist’s view of Kepler 186f, which experts say has now been pipped as «most Earth-like» known exoplanet».

Her har tydeligvis forskernes ord om likhet med jorden satt kunstnerens fantasi i sving, og den ukjente planeten har endt opp som slående lik jorden. Dette til tross for at forskerne ikke har noen anelse om hva den består av. Likheten med jorden dreier seg om størrelsen og at den befinner seg i det forskerne kaller en «beboelig sone» i forhold til stjernen (solen) som den går rundt.

Bildene som følger artikkelen til BBC er ikke de eneste visuelle framstillingene som finnes av planeten. Vitenskapsinstitusjonen NASA står selv bak, og presenterer, bilder av planeten man ikke vet noe om utseendet på. Et søk på Google gir tilgang til en lang rekke fantasibilder.

Vi er vant til at forskning ledsages av slike kunstneriske framstillinger. Dokumentarer fra vitenskapsfeltet på TV er fulle av dem. Mest kjent for oss er kanskje bilder som framstiller evolusjon og dyreliv i førhistorisk tid. De fleste går rundt med en «kunnskap» om hvordan Neanderthal-mennesket så ut, selv om vi slett ikke vet noe sikkert om det.

Det er etter mitt syn nødvendig å stille noen spørsmål angående slike forsknings- og faktarelaterte bildekonstruksjoner. Vi må for eksempel være villige til å diskutere om det hjelper på vår forståelse av virkeligheten at vi får hjelp til å se for oss hva som kan være tilfelle, eller om det tvert imot skaper større uvitenhet i den forstand at kunstverkene både er falske virkelighetsbilder og skaper falske virkelighetsbilder.

Det er selvsagt ikke bildene i seg selv som er problemet. Man kan lage fantasibilder av hva man vil. Det er koblingen til formidlingen av forskning og viten som jeg stiller spørsmål ved.

Et annet spørsmål er i hvilken grad forskerne selv blir påvirket av «sannheter» fra konstruerte bilder. Dette er neppe særlig problematisk i forhold til forskningen omkring nye planeter, men problemstillingen kan etter mitt syn være relevant i forhold til bildefortellinger om vår førhistoriske tid. Det man forestiller seg kan legge føringer for både nytolkningen av gammelt materiale og tolkningen av nytt materiale.

Jeg mener at vi ikke skal ta for lett på tanken om at en idé eller en teori fort kan bli en sannhet som følge av en fantasipreget billedlig framstilling. I bunn og grunn er slike framstillinger totalt meningsløse. Å akseptere dem er som å gi beste karakter til en student som fantaserer omkring noe han eller hun ikke har peiling på, bare det fantaseres innenfor et relevant tema.

Jeg må bare beklage overfor dere som har lest dette innlegget at dere heretter aldri får muligheten til å høre om planeten Kepler 186f uten at dere ser for dere den falske virkelighetsframstillingen som jeg har gjengitt ovenfor.

Relatert artikkel: Utviklingslærens ikoner