Du er like digital som kameraet ditt.

Nevn ordet digital og de fleste av oss tenker på datamaskiner og kameraer. At noe er digitalt forbindes automatisk med noe teknisk og ikke-organisk. Det kommer som en overraskelse på mange at også biologien er digital. Din kropp er digital!

Datamaskiner utfører operasjoner ved hjelp av en såkalt binær kode. Det vil si at de bruker sekvenser som består av kombinasjoner av sifrene 0 og 1 til å representere et budskap.

Dersom vi relaterer dette til foto, kan vi for eksempel skape et bilde bestående av helt svarte og hvite bildepunkter (binært bilde) ved å la 0 står for svart, og 1 stå for hvit. I et slikt bilde vil hvert bildepunkt bli navngitt med én bit hver (av binary digit), 0 eller 1. I et ordinært JPEG-bilde, derimot, er hvert bildepunkt navngitt med 8 bit (altså med en sekvens med nuller og ett-tall i en rekke på åtte), i hver av kanalene rød, grønn og blå, noe som gir en mulighet for å lage 256 forskjellige kombinasjoner av nuller og ett-tall. Når vi blander de tre kanalene, som i et ordinært digitalt bilde, kan disse kombinasjonene totalt representere 256 x 256 x 256 farger. Det vil si nærmere 6, 78 millioner mulige kombinasjoner der hver definerer en spesiell farge med dens metning og lyshet.

Kroppen vår styres av DNA der vi finner fire baser, adenin (A); guanin (G); cytosin (C) and thymin (T). Disse kjemikaliene danner basepar (alltid A+T og C+G) plassert som trinn i en stige mellom to sidetråder. Som to sett med par der A=T og G=C, representer dette i bunn og grunn et binært system, slik som vi har i en datamaskin. Teknisk sett kunne kjemikerne like gjerne ha satt navn på disse basene med tall, eller andre tegn, i stedet for med store bokstaver. Bokstaver og tall er bare tegn som vi velger til å stå i stedet for noe som er forskjellig fra tegnene selv. Som symboler er tegn helt tilfeldige i forhold til virkeligheten de representerer. Du ville for eksempel fortsatt være deg, selv om du hadde hatt et annet personnummer til å representere deg i de offentlige databasene. På samme måte som en datamaskin kan utføre operasjoner basert på rekker av nuller og ett-tall, kan en celle i kroppen utføre operasjoner basert på sekvenser av tegnene A, G, C og T slik de står på rekke og rad i DNA-molekylet.

Kode = Språk
Dette er temmelig fascinerende, og det blir ikke mindre fascinerende når vi påpeker det faktum at et slikt digitalt system er avhengig av en kode for å fungere. Vi tar gjerne den genetiske koden som en selvfølge, men det er det absolutt ingen grunn til. Dette blogginnlegget er åpenbart skrevet på norsk. Det er ikke noe problem å slå fast at dette er åpenbart. Enten kan du språket og tar det som en selvfølge, eller så skjønner du ikke budskapet i det hele tatt. De fleste bokstavene jeg bruker er felles for en lang rekke språk. Tegnene som brukes er altså de samme, men språkene er forskjellige. Så når vi snakker om et språk snakker vi om en kode som må brukes for å tolke tegnene.

Dette betyr at på samme måte som dataprogram er kodet (skrevet på et spesielt språk som datamaskinen kan tolke og omsette til et meningsfull budskap), er også DNA-molekylet skrevet på et spesielt språk (som cellen kan tolke som instruksjoner for hva den skal gjøre). DNA inneholder altså budskap til cellen, skrevet på et spesielt språk, og cellen må samtidig kunne dette språket!

I følge evolusjonsteorien har dette budskapet i DNA blitt kodet av naturen. Men uttrykket «kodet av naturen» kan lett komme til å bedra oss. På den ene side slår det fast at koding må gjøres av noen eller noe. Men på den annen side antyder uttrykket at naturen kan være dette noen eller noe, en antydning som, etter nærmere ettertanke, ikke samsvarer med hvordan vi opplever virkeligheten.

Koding forutsetter et sinn
I følge våre erfaringer forutsetter koding et sinn, en bevissthet. Koding forutsetter en agent som både befinner seg utenfor og som er forskjellig fra både tegnene og budskapet. Det må være slik siden denne agenten er den handlende parten i å koble tegnene og budskapet sammen gjennom koden, slik jeg gjør akkurat nå når jeg taster inn tegn for tegn for å uttrykke på koden norsk de ideene jeg har i mitt sinn, slik at de skal bli tilgjengelige for din tolkning. Og det er derfor også bare et sinn, eller et system laget av et sinn, som kan utføre en tolkning.

Et språk er ikke noe annet enn en overenskomst om hvilke tegn som skal representerer hvilke deler av virkeligheten. Den virkeligheten vi kjenner fra både vitenskap og erfaring indikerer at det kun er intelligens som kan lage en slik overenskomst, siden denne overenskomsten, denne koden, skaper en bro mellom det ikke-materielle og det materielle.

Fra materielt til ikke-materielt?
Det faktum at forskere nå har klart å lagre både tekst- og mediafiler ved hjelp av syntetisk DNA viser oss klart at informasjon både er forskjellig fra og adskilt fra tegnene som bærer budskapet, og disse tegnenes materialitet. Informasjonen i DNA er ikke DNAet. DNAet er i seg selv organisk, materielt, i motsetning til DNA-koden (som er et sett med regler) og informasjonen den bærer. Siden både koden og informasjonen er ikke-materielle, er det et avgjørende spørsmål hvordan noe rent materielt kan frambringe noe totalt ikke-materielt.

Når vi vet at det materielle DNAet og den ikke-materielle informasjonen som DNAet bærer faktisk er gjensidig avhengig av hverandre, blir spørsmålet ikke mindre utfordrende. Hvordan startet det hele?

Noen bruker begrepet wetware om biologisk liv. Jeg mener det er på tide å sammenligne våre kropper med hardware, for vi drives av firmware. Men hvordan oppstod koden (språket), og hvem kodet (skrev) informasjonen? Som med et dataprogram i datamaskinen kan ikke dette ha begynt å fungere gradvis. Alt må ha vært på plass da det ble satt i gang.

I boken In the Beginning was Information antyder Dr. Werner Gitt svar som vi burde vurdere nøye.