Dokumentasjon og estetikk i (u)skjønn forening.

Juryen i African Geographics fotokonkurranse godtar ikke manipulasjon, men lar seg gjerne manipulere.

På forsommeren i år kunne petapixel.com melde at naturfotograf Björn Persson mistet tittelen Photographer of the Year 2019 i African Geographics fotokonkurranse fordi observante seere kunne avsløre at han i vinnerbildet hadde pyntet på det ene øret til elefanten Tim. Juryen hadde derimot i full bevissthet og med velvilje sett gjennom fingrene med fotografens tydelige etter-redigering for å endre stemningen i bildet.

Videre har publikum kommentert at bildet må være en eneste stor montasje, ikke minst fordi lyset som faller på elefanten ikke stemmer overens med lysretningen i bildet for øvrig. Andre mener fotografen har byttet om på ørene m.m. Dette kan se ut til å stemme, men det er altså ikke dette som plager juryen.

Om vi holder oss til det juryen har reagert på: Hva er verst, å fikse på et øre, eller å skape en spesiell stemning i bildet som åpenbart ikke representerer virkeligheten da bildet ble tatt? Har juryen egentlig vært tro mot konkurransens regler?

“Entries should be a faithful representation of the original scene. Localized adjustments should be used appropriately. The objective is to remain faithful to the original experience, and to never deceive the viewer or misrepresent the reality.”

Her kunne vi gått skjematisk til verks og vurdert punkt for punkt hvilken type manipulasjon som i størst grad bryter med reglene. Vi dropper skjema og poengoppføringer, og spør ganske enkelt: Er det det å fikse en flenge i et øre i en svært begrenset del av bildet, eller det å endre hele stemningen i bildet som

• bidrar mest til at bildet ikke står som en troverdig representasjon av det opprinnelige motivet?
• i størst grad gjør at bildet ikke er sannferdig i forhold til den egentlige opplevelsen?
• i størst grad kan sies å bedra seeren?
• i størst grad bidrar til en feilaktig representasjon av virkeligheten?

Man kan spørre om det ikke er endringen av hele stemningen i bildet som er den største forfalskningen og som bidrar til det største bedraget. Men juryen ser ut til å elske det. Stemningen gir ifølge juryen «a mystical dimension to Tim, a sense of fantasy and legend”, slik petapixel.com gjengir uttalelsen.

Juryen taler i så fall med to tunger, dratt mellom fakta og fiksjon. På den ene side skal et bilde tilsynelatende være dokumentarisk og uten endringer av objekter i bildet. På den annen side honorerer juryen manipulasjon som bidrar til at bildet i stor grad ender opp med å representere et mysterium, en fantasi.

Juryen lot seg manipulere av fantasi og estetikk, og det er grunn til å spørre om ikke kåringen i bunn og grunn gikk mer eller mindre totalt imot intensjonen i reglene. Det kan hevdes at det tross alt hadde vært mindre bedrag, og mer realisme, i et bilde med naturtro stemning og et øre som var fikset på. Samtidig ville det da ikke ha vært elefanten Tim.

Det var selvsagt riktig av juryen å detronisere bildet da det kom fram at øret var blitt tuklet med. Men før tuklingen kom for dagen, var det riktig å utrope bildet til årets vinnerbilde all den tid det helt klart ikke var representativt for situasjonen da bildet ble tatt?

Det er et paradoks at bilder som kreves å være dokumentariske, samtidig gjerne må ha en viss estetisk verdi for å kunne vinne konkurranser. Slik er det i pressen, og slik er det tydeligvis også i naturfotokonkurranser. Ett sted må likevel grensen gå for estetisk verdiheving. Det fikk for eksempel den danske pressefotografen Klavs Bo Christensen erfare da hans bilder ble disket fra konkurransen Årets bilde i Danmark for noen år siden. Den samme problemstillingen berøres i reglene for den norske Årets bilde-konkurransen. Juryen kan «be om å få tilsendt ubehandlede originalfiler for å vurdere om bildebehandlingen er innenfor gjeldende normer». Hva som er gjeldende normer er derimot ikke så lett å definere, om i det hele tatt mulig. En vurdering av hva som er naturlig eller ikke, vil alltid være basert på skjønn.

Juryen for African Geographic var fullt klar over den åpenbare estetiske verdihevingen. Burde det ikke ringe en bjelle når det estetiske effektmakeriet faktisk kan beskrives som åpenbart (obvious)? Blir etter-redigeringen «åpenbar», ligger det i sakens natur at en eller annen grense mellom det virkelighetsnære og det fantastiske er passert.